Cecilie Bråthen (51 år) hadde hanglet i over 3 år uten at legene fant ut hvorfor. Sjokket var stort da hun i 2013 fikk beskjed om at hun hadde lungekreft med spredning til lymfesystemet i mage, brystkasse, i høyre armhule og halsen. Stadium 4, altså uhelbredelig kreft. I fortvilelsen vokste det allikevel frem en sterk kampvilje. Tilbud om å delta i et forskningsprosjekt på immunterapi ble redningen.
– I 2012 hadde jeg en operasjon og fjernet halve skjoldbruskkjertelen fordi de fant en svulst, men denne var godartet og var ikke skyld i min dårlige form. Etter dette følte jeg ubehag og at det var trangt i halsen. Jeg fikk en kontroll over ett år etter operasjonen der de skulle sjekke med ultralyd. Da så de forstørrede lymfer i hele halsen, og jeg måtte ta vevsprøver med én gang. Etter 45 minutter fikk jeg svar; at det var kreft i disse. Det kom som et sjokk, samtidig som jeg hadde skjønt at noe var galt med meg, og det var godt å få vite hva det var, og ikke minst å bli trodd. Nå var håpet at dette var lymfekreft og ikke metastaser fra annen kreft.
Det var det ikke.
Diagnosen var lungekreft i stadium 4, med spredning. Cecilie fikk beskjed om at det var gått for langt for operasjon eller stråling. Det de kunne gjøre, var å gi henne cellegift for å prøve å bremse veksten og gi henne lengre tid.
– Jeg spurte om det ikke var noen forsøk jeg kunne være med på og sa at jeg var kampklar for det meste. Jeg ville ikke gi opp.
Immunterapi ble redningen
Cecilie fikk tilbud om å være med på et forskningsprosjekt på immunterapi og som var pasienter som ikke hadde fått annen behandling. Forutsetningen var at hun hadde celler som produserte proteinet PD-L1. Hun ventet i to uker på beskjed om hun kunne delta eller ikke. Gleden var ubeskrivelig stor da hun fikk beskjed om at hun var godkjent!
Til tross for en del bivirkninger hadde Cecilie god effekt av imunterapien, men etter 10 måneder sa kroppen stopp og hun måtte hoppe av behandlingen. I 2015 ble det funnet vekst på hovedsvulsten, og hun måtte ha fire cellegiftkurer – som hadde god effekt.
– Jeg hadde hørt av forskningslegen min at de som har fått immunterapi, kan ha veldig god effekt av cellegift. Om jeg ikke hadde fått immunterapi, er det vel slik at én av tre har effekt av cellegift. Tenk så heldig jeg er, og så takknemlig!
Cellegiften krympet svulsten og den kunne deretter stråles.
Midlertidig tilbakeslag
Kramper i ansiktet førte til at det ble tatt en MR, som viste at cecilie hadde spredning til hjernen.
– Det var utrolig tøft å få beskjed om at jeg hadde fått spredning til hjernen, og at krampene var epilepsi-liknende anfall. Den gode nyheten var at svulsten ikke var større enn to cm og at den kunne stråles.
Igjen ble det stråling, og igjen med gode resultater. En PET-scan viste ingen aktiv kreft noen steder i kroppen.
Takknemlig
– Jeg har fortsatt diagnosen lungekreft stadium 4, altså palliativ, men jeg føler at jeg lever godt og nyter dagene. Ingen vet hva morgendagen bringer, verken vi som lever med kreft eller de som er friske. Jeg tenker at vi som har lungekreft nå er så mye heldigere enn de som hadde det for noen år siden. Det blir forsket mye mer nå, og behandlingen er mye mer målrettet. Jeg må også få si at det er trist at lungekreft er tabubelagt, og at ikke alle vil stå fram med sykdommen. Vi er så mye sterkere om vi står sammen, og jeg oppfordrer alle til å melde seg inn i Lungekreftforeningen, enten du er pasient, pårørende eller jobber med lungekreftpasienter.
Slutt deg til fellesskapet i Lungekreftforeningen – bli medlem nå!
Hele Cecilie sin historie leser du her: Full av kampvilje
