Nå har sykehuset i Telemark fått påpakning fra Fylkesmannen (nå kalt Statsforvalteren) om at de har brutt loven både når det gjelder forsvarlig pasientbehandling og manglende kontinuitet i kontaktlegetilbudet overfor Bjørn Tore Blomquist som døde 20. november 2019, 62 år gammel.

Det har vært vanskelig å bearbeide sorgen

‒ Det har vært vanskelig å bearbeide sorgen på grunn av det som har skjedd. Jeg var klar over at Bjørn Tore var alvorlig syk med lungekreft, men vi så for oss å kunne ha en fin tid sammen en god stund fremover likevel. Han var i fin form, fysisk og psykisk, og responderte bra på behandlingen han fikk. Bare noen måneder før han døde sa de at nesten all kreften var borte. Han hadde nylig vært på Ullevål og fått stråling av sine svulster i hjernen, og tilbakemeldingen fra legene der var at dette så positivt ut. De mente at strålebehandlingen skulle kunne fjerne de påviste svulstene. I månedsskiftet oktober/november drar vi til Ungarn på ferie, men de siste dagene der begynner han å bli slapp og dårlig. 9. november er vi hjemme, og han kommer til sykehuset i Telemark dagen etter og får tatt blodprøver. De viser en CRP på 300, og han har i hele tiden som kreftpasient, hatt en normal CRP på 5. De tar også CT av lungene. Den 12. november kommer han til nok en ny lege ved avdelingen som behandler han på sykehuset i Telemark, og hun sier at det er mistanke om lungebetennelse, men at de ikke har rukket å se på røntgenbildene. I stedet for oppstart med en antibiotikakur så blir han sendt på en ny cellegiftkur dagen etter og blir så sendt hjem, forteller Britt.

Med en kraftig lungebetennelse i kroppen tålte han ikke cellegiftkuren. Seks dager senere er han død. Jeg synes det er bra at Fylkesmannen har gitt meg medhold i at dette var en fatal behandling som aldri burde vært gitt, men jeg stiller meg uforståelig til at ingen blir stilt til ansvar for de feilene som er gjort, og at Fylkesmannen bare ber sykehuset ta lærdom av kritikken og sørge for bedre rutiner fremover, sier Britt.

Hun mener at også Statens Helsetilsyn burde vært involvert i saken.

NRK skrev 25.februar om saken: «Meiner Bjørn Tore døde etter feilbehandling: – Dei har tatt livet av ham«, og saken ble fulgt i Norge i dag samme dag, innslaget ser du her: Norge i dag, 25.feb.

Ingen kontinuitet i oppfølgingen

Det var i mai 2019 at Bjørn Tore fikk påvist alvorlig småcellet lungekreft med spredning. Situasjonen var slik at det ikke var noe håp om kurasjon, men det ble startet på livsforlengende behandling. Bjørn Tore var innforstått med dette. Derfor var også gleden og håpet så stort da han responderte så bra på cellegiftbehandlingen han hadde fått.

‒ Problemet hele veien var at ingen lege tok et helhetlig ansvar for oppfølgingen av Bjørn Tore. Vi opplevde også en arroganse og nedlatenhet. Ja, Bjørn Tore røyket da han ble syk, jeg været en form for stigmatisering på grunn av det. Da vi startet behandlingen var det en overlege ved sykehuset i Telemark som vi fikk vite skulle være behandlingsansvarlig. Hun sa at han bare ville ha seks måneder igjen å leve. Er det måten å møte en kreftpasient på ute i korridoren på et sykehus ved første møte? Hvordan kan det gi håp og følelse av at sykehuset vil gjøre noe for deg? I vår klage til Fylkesmannen har hun nektet for at hun sa dette, men jeg var med Bjørn Tore på konsultasjonen og husker det godt. I samtaler med andre pårørende har jeg hørt at de har fått høre det samme. Kort tid etter gikk legen ut i overlegepermisjon, uten at vi fikk noen beskjed om det. Siden ble det en lang stafett med stadig vekk nye leger, som ikke kjente til hans pasienthistorie, forteller Britt.

I sitt vedtak skriver Fylkesmannen; «Pasient- og brukerrettighetsloven gir pasienter med alvorlig sykdom i behov for behandling og oppfølging av en viss varighet rett til å få oppnevnt kontaktlege. Fra sakens opplysninger fremgår det at pasienten nærmest ved hver konsultasjon ved Blod­kreftavdelingen møtte en ny lege, som han ikke tidligere hadde møtt. Ansvarlig lege hadde permisjon underveis i behandlingsforløpet, uten at pasient og pårørende fikk tildelt ny kontaktlege. Mangelen på kontinuitet gav pasient, og kanskje særlig pårørende, en opplevelse av å stå alene. Mye ansvar ble tillagt pårørende.

Fylkesmannen vurderer at pasienten hadde krav på kontaktlege ut fra hans omfattende sykdom og behandlingsbehov over tid. Videre at helseforetaket ikke har oppfylt lovkravet om å tildele kontaktlege, og å sikre kontinuitet i denne ordningen, og at pasienten derfor fikk et dårligere totaltilbud med stadig nye leger å måtte forholde seg til.

Må ikke skje med andre

Britt vet at hun ikke kan få Bjørn Tore tilbake. Hun vil likevel få frem denne historien for at det ikke må skje med andre.

‒ Aktiv dødshjelp er forbudt i Norge. Jeg føler at det var det sykehuset gjorde i denne saken, Hvis kompetansen er så dårlig hos legene som jobber med kreftpasientene der, så må noe gjøres. Her må ansvarlige myndigheter gripe inn og forvisse seg om at vedkommende har riktig og god kompetanse, noe som ikke har vært tilfelle i denne saken. Selv har jeg jobbet i mange år som sykepleier, og som pårørende kunne jeg hjelpe Bjørn Tore på mange områder som sikkert mange andre ikke har forutsetninger for. Jeg ringte og sto på i forhold til alle legene vi møtte. Her skjøv de ansvaret for en dårlig kreftpasient over på hans nærmeste pårørende. Hva med de som ikke har denne kompetansen hos sin nærmeste pårørende? Hva med de som bor alene? Et sykehus som svikter så grunnleggende må gjøre noe med sin oppfølging av pasienter og pårørende. Jeg håper vår historie kan bidra til at pasientbehandlingen blir bedre. Jeg er veldig takknemlig for at Lungekreftforeningen tar tak i dette, sier Britt Rosenvinge. 

Alle skal ha kontaktlege

Pust ble med da Lungekreftforeningens leder Cecilie Bråthen besøkte Britt i Skien og fikk høre hennes historie.

‒ Jeg blir trist av å høre dette. For det første er det uforståelig at de kunne sette i gang med cellegiftbehandling på en person som de mistenkte hadde en alvorlig infeksjon som lungebetennelse i kroppen. Det sier jo også Fylkesmannen var uforsvarlig. Jeg tror dette også henger sammen med at det ikke var noen leger som tok en helhetlig ansvar. Det er jo nettopp derfor vi har fått kontaktlegeordningen. Vi må ha noen som ser hele pasienten, følger opp og også tar vare på de pårørende. Dessverre er dette ikke bare en enkelthendelse. Tall fra Kreftregisteret viser at det er forskjell på behandlingen av lungekreftpasienter rundt om i Norge. Det er også forskjell på i hvor stor grad man prøver ut kurerende behandling. Jeg har ikke noe grunnlag for å vurdere om det hadde vært riktig i Bjørn Tores tilfelle, men min klare oppfordring til alle lungekreftpasienter som ikke føler de blir godt ivaretatt, er å be om å få en second opinion ved et annet sykehus, sier Cecilie Bråthen.