– Glede fra første tråkk!

Erik har alltid vært glad i å holde seg aktiv, enten det har vært vekttrening, kondisjonstrening eller turgåing. Han har alltid syklet mye og beskriver seg selv om en «ganske sprek mosjonist med sykkel». I 60-årsklassen har han vært blant de sprekeste i forskjellig turritt.

«Noe» som ikke stemmer i kroppen

Under sykkelferie på Mallorca våren 2022 kjente Erik at kroppen ikke var som den pleide. Gjennom sommeren var det mye sykdom, og han brukte mer og mer tid på sofaen. Fastlegen satte i gang undersøkelser, det ble tatt røntgen av lungene og kort tid senere var lungekreftdiagnosen et faktum!

– I september kom beskjeden om at jeg hadde ikke-småcellet lungekreft i stadie 4, den var ikke-opererbar og jeg hadde spredning til hjernen. Jeg tenkte at jeg kom til å dø før jul. Det er jo alvorlig å få en avansert lungekreftdiagnose, men når jeg tenker på det i ettertid så handler nok den dødsfølelsen litt om mangelen på kunnskap også, Jeg visste ikke at legene hadde mange verktøy som kunne prøves ut.

Erik har en svært sjelden mutasjon, M-RAS, som bare 0,7 prosent av lungekreftpasienter har. Foreløpig er det ingen målrettet behandling han kan få, men cellegift, stråling og immunterapi.

Tøff behandling

De første månedene med behandling var spesielt tøffe. Erik fikk blant annet sepsis, betennelse i spiserøret, han måtte ha sondenæring, og fikk en lungebetennelse som trolig var relatert til strålingen. Formen var med andre ord dårlig, han måtte bruke prekestol for å klare å gå. Hans første mål da han kom hjem var å klare å stå og dusje.

– Jeg startet opp med aktivitet igjen i november det året, jeg husker hvor fornøyd jeg var da jeg klarte å gå 500 meter. Etter det kom jeg i gang med mer trening på Pusterommet på Ullevål.

Selv om kroppen og formen var dårlig var Erik innstilt på trening.
– Onkologen min var tydelig på at det ikke var farlig å bli sliten – det handlet om å tørre å presse seg litt. Det var en viktig beskjed å få, og har hjulpet meg mye både fysisk og mentalt.

To år med cellegift

I løpet av to år fikk Erik til sammen 37 cellegiftkurer og flere runder med immunterapi. Siste kur med cellegift fikk han sommeren 2024.
–  Det er ingen tvil om at behandlingen har satt sine spor. Funksjonsnedsettelsen har vært stor, og jeg trodde nok at formen skulle bli enda bedre etter at jeg ikke lenger fikk cellegift, men kroppen er ikke lenger helt den samme, og jeg er jo ikke noe ungdom lengre. I dag er fatigue den senskaden jeg kjenner mest på i hverdagen, men uansett form så er det sjelden jeg har en dag uten aktivitet. Jeg har lært at balanse er viktig; det handler om å bruke energi for å få energi, men man må kjenne sine grenser.

Holder på hverdagen

Livet til Erik i dag kan ikke sammenlignes med livet han levde mens han fikk behandling med cellegift, men også da var han bevist på å holde på rutiner.

–  Turene mine var kortere, og jeg brukte lenger tid på husarbeid. Men jeg holdt på de faste rammene og rutinene hele tiden. For meg, og for samboerskapet, har det vært viktig å holde på hverdagen.  Og så har jeg fått god hjelp hele veien, av både samboer, helsevesenet, psykolog og kreftkoordinator i bydelen. Jeg har virkelig kjent på at apparatet har vært der for meg.

Tilbake på sykkelsetet

I juni 2024, etter at den siste cellegiftbehandlingen var over, bestemte Erik seg for å sette et nytt mål: om ett år skulle han sykle fra Oslo til Voss sammen med samboeren. Det var noe han hadde gjort før – både på én dag og over flere dager – denne gangen ble målet å klare det på seks dager.

–  Vi startet 19. juni og brukte seks dager på turen. Gleden var der fra første tråkk! Jo lenger vi kom, jo mer kjente jeg på det å formidle håp. Det handler ikke om å sykle 50 mil – det handler om å finne sine egne friminutt, og holde fast i det friske i kroppen. Samboeren min har vært en viktig motivator og støttespiller hele veien – også på turen til Voss, og det å dele opplevelsen sammen gjorde turen enda mer meningsfull.

Lever videre i aktivitet

Siden han sluttet med cellegift har Erik hatt «stabile forhold» på kontrollene han går til hver tredje måned, og har tydelig respondert bra på behandlingen.

–  Mitt viktigste råd til andre som lever med lungekreft – eller annen alvorlig sykdom – er å finne en aktivitet som gir glede. Det handler ikke om prestasjon eller distanse, men om å kjenne på mestring, få et friminutt fra sykdomstankene, og styrke både kropp og psyke. Det finnes ingen fasit for hvordan man skal leve med lungekreft, men min erfaring er at det å holde fast i det friske, og gi seg selv små og store mål, kan gjøre en stor forskjell. Jeg håper min historie kan inspirere andre til å tørre å satse på aktivitet og finne glede i det som er mulig.