Livskraft gjennom kunsten

Det startet med dårligere pust og stadig flere infeksjoner. Da legene ikke fant årsaken med det samme, endte Merete til slutt hos en hjertespesialist. Det viste seg at hun hadde pleuravæske rundt lungene (væske mellom lungehinnen og brystveggen). Hun ble sendt til sykehuset for tapping av væsken. Kort tid etter kom en telefon fra sykehuset. Hun husker dagen godt:

– Vi var på vei til Gardermoen, pakket og klare for en reise til Ungarn, da telefonen ringte. De ville ikke gi beskjeden over telefonen. Da forstod jeg at noe var alvorlig galt, forteller hun.
På sykehuset fikk hun beskjed om at hun hadde lungekreft med spredning.

– Jeg gikk helt i sjokk. Jeg tenkte rett og slett at livet mitt var slutt. Det kom som lyn fra klar himmel, forklarer Merete.

Heldigvis kom hun raskt til behandling med medisinen Brigatinib. Den virket godt, og svulsten og metastasene ble kraftig redusert. I dag regnes sykdommen som kronisk, og hun lever med en viss usikkerhet, men stabilitet.

Angst og mestring

Den største utfordringen var ikke bare det fysiske, men også det psykiske. 

– Jeg utviklet kraftig angst og depresjon. Jeg klarte ikke å fungere på over et år. Det fantes ikke noe apparat klart til å håndtere denne siden av sykdommen, forteller hun alvorlig.

Gjennom støtte fra en lokal kreftprest, psykiatrisk behandling og familiens nærvær klarte hun gradvis å komme seg ut av den mørkeste fasen.

– Mannen min har vært min klippe. Uten ham hadde jeg kanskje ikke vært her i dag.

Hun nevner også betydningen av profesjonell hjelp fra både en psykiater og medikamenter, som hun aldri tidligere hadde brukt, men som ble en nødvendig støtte i en kritisk periode.

Kunstnerisk livslinje

Merete har hele livet jobbet med scenekunst gjennom Stella Polaris teater, som hun startet sammen med mannen sin på midten av 80-tallet. Teatergruppen har turnert med forestillinger og prosjekter i Norge, Europa og i Midt Østen, og har vært en viktig del av kunstnerskapet hennes.

I 2017 startet hun sitt eget soloprosjekt, Footprint Performance Art, hvor hun utforsker nye kunstneriske uttrykk med performance, tekst og bevegelse.

– Å skrive har jeg gjort hele livet, men det ble spesielt viktig etter at jeg ble syk. Selv i de mørkeste periodene klarte jeg å skrive litt.

For henne har kunsten blitt et viktig verktøy for å bearbeide sorgen over sykdommen.

– Det å skrive er en måte å bearbeide sorgen over å miste det livet jeg hadde. Jeg skriver mye intuitivt, med fri tankestrøm, og det hjelper meg å uttrykke følelser og tanker jeg ellers ikke får tak på.

Fra provokasjon til skjønnhet

I starten av sykdommen var det vanskelig å ta inn omgivelsene.

– Det kunne nesten være provoserende å se noe vakkert, som en blomst, fordi kontrasten til det vonde jeg opplevde var så stor.

Men etter hvert har hun klart å gjenfinne gleden og skjønnheten i detaljene.

– Nå er jeg kanskje enda mer bevisst på detaljer, farger og naturen rundt meg. Det gir meg en dypere kontakt med omgivelsene, og det påvirker også hvordan jeg uttrykker meg kunstnerisk.

Hun forteller også at denne nye opplevelsen av verden har gitt kunsten hennes et enda sterkere uttrykk, hvor de små detaljene nå får en større plass i både performance og tekst.

En dypere mening

Merete har alltid hatt en åndelig side, og det spirituelle har vært viktig for henne i sykdomsprosessen.

– For meg er det viktig å tro at det finnes noe større som bærer meg, at ikke alt hviler på mine skuldre. Når jeg skriver, mediterer eller danser, kjenner jeg på en dypere forbindelse til noe større enn meg selv.

Hun har hatt mange gode samtaler med presten Vincent Hagerup, som hun og ektemannen kom i kontakt med via kreftkoordinator og Sandefjord Kunstforening.

– De samtalene var til uvurderlig hjelp.

Hun forteller også at hun har latt seg inspirere av den tyske dominikanermunken og mystikeren Mester Eckhart (1260–1327), som sa at «livets mål og mening er å komme i kontakt med gudsnærværet».

Denne åndelige dimensjonen preger også tekstene hennes, som ofte handler om å finne mening i livet og i møtet med sykdom.

– Å finne mening og lære noe av det jeg går gjennom, har vært viktig for meg. Det hjelper meg å takle situasjonen bedre.

Støtte og fellesskap

Merete understreker hvor viktig støtte fra omgivelsene har vært, både fra familie, venner og gjennom likepersonstjenesten i Lungekreftforeningen.

– Det å dele opplevelser med andre som forstår hva jeg går gjennom, har vært enormt viktig. Fellesskapet gir meg styrke og trygghet.

Hun trekker også frem viktigheten av å kunne dele de vanskelige tankene uten frykt for å belaste familien mer enn nødvendig.

Kunstprosjekter fremover

Merete er nå tilbake i aktivitet med kunstprosjekter, blant annet en performanceforestilling basert på tekster hun har skrevet etter at hun ble syk, samt en kommende bok.

– Nå har jeg funnet tilbake til en slags balanse i livet. Jeg håper tekstene mine kan gi gjenkjennelse og trøst til andre i lignende situasjoner. Vi mennesker deler ofte mer enn vi tror, og det er viktig å minne hverandre om dette.

Merete smiler forsiktig.

– Jeg har begynt å jobbe igjen. Jeg gjør prosjekter. Jeg har begynt forskjellige prosesser. Det kreative er livet mitt!

Utdrag fra Meretes tekster

I tillegg til å arbeide med performancekunst, skriver Merete også poetiske tekster inspirert av egne erfaringer med sykdom og livskrise. Her er et utdrag fra introduksjonen til boka hennes, som skal lanseres sammen med performance i Sandefjord Kunstforening i august:

27. mars 2023 fikk jeg den brutale beskjeden om at jeg hadde lungekreft med spredning.
Grunnen ble revet vekk under meg, og døden kom plutselig skremmende tett på. Angsten tok over.
Nå er forsoningens tid kommet, og jeg finner sakte nye måter å være i verden på. Redselen tar ikke så mye plass lenger, og jeg får nye innsikter om hvem jeg er nå.
Jeg har alltid trodd at jeg skulle leve lenge og være frisk til jeg var mett av dage. Kreftdiagnosen satte en stopper for den tanken. Hvorfor skulle dette skje med meg? Hva var det Gud ville med meg nå?
 

Jeg har alltid trodd at det er en mening og en sammenheng med alt – at jeg har min vei å gå, og mine oppgaver å utføre her på jorden. At jordelivet er til for sjelens vekst og læring.

En poetisk tekst som kommer i forordet i boka:

denne reisen tilhører ingen andre enn meg

men jeg er ikke alene

hjelpen er der hele tiden

når jeg ber om den

når jeg ikke ber om den

jeg lyssetter mitt indre skogstjern

lar røttene mine finne feste

i den fuktige jorden 

i små glimt kommer det til meg

nye erkjennelser

om hvem jeg er nå

jeg danser på bordet i måneskinnsnatten