Møt våre likepersoner: Trygt tilstede

For seks år siden fikk Lisbeth Hagberg konstatert lungekreft. En kreftsvulst i venstre lunge som lå inn mot spiserøret, gjorde at legene ble usikre på hvilken behandling som var best. De gjorde klart for operasjon, med en tanke om at hun kunne leve med en lunge, før det hele ble revurdert og besluttet å gi cellegift og strålebehandling i stedet.

– Jeg ville bare komme fortest mulig i gang med behandlingen, og hadde ikke særlig bekymringer utover det, forteller Lisbeth som er velsignet med et positivt sinn.

Hun er ikke ukjent med sykdom, og har også blitt operert for livmorhalskreft der hun fikk stomi som følge av stråleskader. I dag er Hagberg likeperson i Lungekreftforeningen så vel som Norilco (Norsk forening for stomi, reservoar og mage- og tarmkreft).

– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?

– Å snakke med en som har vært syk og blitt bra igjen har stor verdi. Mange er redde! Å kunne snakke med en som har kjent på den redselen selv er essensielt. Det er også fint å snakke med en som ikke er nær deg, at man ikke «bruker opp» familie og venner. Min erfaring er at den som er syk er den sterkeste. Hvert fall har jeg følt det sånn selv, at jeg har måttet trøste de som er rundt meg. For mange kan nok det bli utmattende i lengden.

I tillegg til å være likeperson er Hagberg brukerrepresentant på et rehabiliteringssenter, der hun også deltar i samtalegrupper med mange ulike typer kreftpasienter.

– Her møter jeg folk i alle faser, fra de som akkurat har blitt syke til de som har vært det i mange år. Slik kommer jeg tett på de ulike tankene rundt sykdom, som kan være svært forskjellig ettersom hvor i forløpet man er. Det lærer jeg mye av, konstaterer Hagberg.

– Har du noen samtaler du husker ekstra godt?

– Som likeperson i Lungekreftforeningen har jeg fått endel telefoner fra pårørende, ofte fra (voksne) barn som er veldig redde for hva mamma eller pappa skal igjennom. Da prøver jeg å si at det viktigste er at de er med på sykehuset og inn til legen. Når man selv er syk og redd får man ikke med seg noen ting. Da er det viktig at det er flere som hører. En datter jeg snakket med var helt hysterisk, men jeg klarte å roe henne ned. Det er fint å kjenne på at man kan utgjøre en forskjell. Å få folk til å skjønne at det kan gå veldig bra. Kreftbehandlingen er annerledes i dag. Før var det synonymt med døden, det er det ikke lenger. Vi er mange som overlever og kan ha forholdsvis gode liv.

– Hvilke egenskaper er gode å ha med seg i rollen som likeperson?

– Du må være glad i å snakke med mennesker og være åpen om deg selv. Man skal ikke nødvendigvis legge ut om alt mulig, men mange lurer på hvordan du har taklet det. Man må også være flink til å lytte og tørre å stå i noen tøffe samtaler. En likeperson skal tenne et håp, visse ting kan man utelate å snakke om og heller fokusere på det positive. Legen sa til meg at jeg har vært en av de heldige. Selv tenkte jeg aldri tanken på at det skulle være et alternativt til det å bli frisk. Jeg innbiller meg at en rolig og trygg tilstedeværelse kan smitte over på andre.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– På sykehuset får alle beskjed om at man ikke skal google, når man har blitt syk. Da er det ikke så lett å finne frem til Lungekreftforeningen eller likepersoner. Jeg tror ikke folk tenker den tanken engang. Mer oppsøkende virksomhet i form av besøksrunder som avtales med sykehuset, kan være en god idé.