Hans Petter var 43 år, samboer og pappa til to små barn, han var godt trent og hadde aldri røyket. Legene hadde funnet en svulst på høyre lunge og beskjeden han fikk var at den ikke kunne opereres. Han hadde kun uker igjen å leve. 

Tung tid

–  Egentlig hadde jeg ikke merket noen symptomer før munnen brått ble fylt av blod i august 2017. Da dro jeg til legen, og der skjedde det på nytt. Jeg ble sendt rett ned til Tønsberg sykehus for pakkeforløp og utredning. I etterkant har jeg tenkt på at det nok var noen signaler den sommeren. Jeg var mye blek, klam og sliten. Selv om jeg løp fire km hver dag til jobb ble jeg ikke i bedre form. På Tønsberg sykehus fant legene svulsten på lungen. Behandlende lege mente at den ikke kunne fjernes kirurgisk fordi den satt for nære hjerte og hovedpulsåre. Hans Petter fikk beskjed om at han hadde kort tid igjen å leve.

– Det er mye jeg ikke husker fra den tiden – det var helt jævlig for å si det rett ut! Livet var allerede kaotisk før diagnosen. Vi sto midt i en stor oppussing og hadde to små barn. Uken etter jeg fikk beskjeden giftet jeg meg med samboeren i tingretten i Sandefjord. Det ble ikke mye til feiring. 

Fra glede til ny dyster diagnose

I 1,5 uke var Hans Petter overbevist om at han skulle dø. Så fikk han beskjed fra Rikshospitalet om at de ville operere. Få dager etter den gledelige beskjeden om at svulsten skulle fjernes dro Hans Petter på nytt tilbake til Tønsberg sykehus for å ta flere prøver. Der får han beskjed om at han har lymfekreft og at han maksimalt har to år igjen å leve.

– Det var helt uvirkelig. Det føles vanskelig å beskrive hvordan jeg hadde det, forteller Hans Petter.

Det ble tatt flere prøver og biopsier. Få dager senere kommer kontrabeskjed – han har ikke lymfekreft.

 

– Samme lege ga meg dødsdommen to ganger på kort tid. Begge ganger viste det seg å ikke stemme. Det var en svært tøff start!

Startet trening umiddelbart

Tre uker etter lungekreftdiagnosen blir svulsten operert ut sammen med omtrent 20 lymfer.

–  Operasjonen var vellykket, og jeg hadde et flott opphold på Riksen med fantastisk kommunikasjon og oppfølging. Romkameraten fikk jeg god kontakt med – det har betydd mye. Etter to uker på Riksen var jeg ferdig behandlet og reiste hjem. To dager etter hjemkomsten begynte jeg å trene. Jeg gikk og gikk, så lenge jeg orket. Først korte distanser, etter hvert bar det ut i skogen. Turene mine i skogen har betydd mye for meg. Å gå en time eller to hver dag – det har ikke bare hjulpet på pusten min, men det har vært til enorm hjelp psykisk. Det er et traume å få dødsdommen. Jeg mener at alle burde fått noen timer hos psykolog etter en slik beskjed.

Ikke gi opp!

Legene på Rikshospitalet ga Hans Petter beskjed om å leve som normalt, men at han ikke kom til å bli en maratonløper. For Hans Petter ble nettopp det å gjennomføre maraton målet.

– Jeg hadde en psykisk sperre for å løpe. Jeg følte at balansen var dårlig og var redd for lungene. Selv om jeg startet opptrening raskt etter operasjonen i september så løp jeg ikke en eneste meter før i mars. Jeg gikk heller fort – i flere timer hver dag, og i februar startet jeg med spinning på Pusterommet. Jeg merket at jeg ikke kunne trene kondisjon og styrke samtidig, og jeg følte ikke at jeg hadde særlig fremgang, men jeg har lært at det tar tid og at man må være tålmodig. Det gjelder å ikke gi opp!

Planen om å løpe maraton holdt Hans Petter for seg selv.

– Jeg fortalte det ikke til noen, ikke en gang til kona faktisk! Ett år og en dag etter operasjonen gjennomførte jeg Oslo halvmaraton. Det ga en helt enorm mestringsfølelse! Motivasjonen min for å melde meg på var at jeg kanskje kan gjøre en forskjell og inspirere andre. Jeg vil vise at ved å sette seg mål og kjempe for det, så kan man få til det meste!

Lever så normalt som mulig

I dag er Hans Petter tilbake i jobb i kriminalomsorgen, foreløpig i 50 prosent stilling, men planlegger å være tilbake i full stilling etter hvert. Han jobber med fangetransport og sikkerhet rundt rettsaker, en jobb som fordrer en viss grunnfysikk. Han trener styrke tre ganger i uken, spiller innebandy og føler at han nå er tilbake i samme form styrkemessig som før diagnosen. 

Hver 6. måned går han til kontroll.

– Jeg ser lyst på fremtiden. Jeg prøver å leve så normalt som mulig og ser egentlig ingen begrensninger. Lungekreftdiagnosen har vært en stor påkjenning for Hans Petter sine nærmeste, og han kan ikke få fullrost alle rundt seg for støtten han har fått.

– Jeg er utrolig takknemlig! Det hadde ikke gått uten støtten fra familien og venner.

Hans Petter har vært åpen om diagnosen, og det planlegger han å fortsette med.

– Jeg vet at jeg har vært enormt heldig. Ved å dele min historie håper jeg å bidra til å motivere andre og få de til å se muligheter. Samtidig ønsker jeg å bidra til å minske stigmaet rundt lungekreft. Derfor engasjerer jeg meg også i Lungekreftforeningen.