Immunterapi = håp

–  En ting jeg har lært er at du aldri skal gi opp håpet – uansett.
Lungekreft med spredning til hodet var diagnosen Ellen Mitchell Olsen fikk i 2016. Hun fikk tilbud om palliativ behandling og lindrende team ble kalt inn. På kontroll sommeren 2019 kan ikke legene finne tegn til kreft lenger hos Ellen.

– Immunterapi har uten tvil reddet livet mitt. Fra å ha fått dødsdommen for tre år siden så er jeg i dag på vei tilbake i full jobb og nyter livet sammen med min mann. Jeg er veldig ydmyk ovenfor forskere og leger. Jeg har stått på immunterapi i to år og så absolutt vært en dyr pasient. Nå betaler jeg min skatt med glede, forteller Ellen, 51 år, fra Tvedestrand.

Forkjølelsen var lungekreft

– Jeg hadde vært trøtt og sliten lenge og hadde en forkjølelse som ikke ga seg, også hostet jeg litt. Legen min ville at vi skulle begynne å eliminere ting og sendte meg på lungerøntgen. Etter det gikk det fort. Jeg ble sendt på haste-CT i juli, og to dager før jeg skulle reise på ferie ringte legen min og ba meg om å komme med en gang.  Det var en grusom telefon å få. Jeg ble så stresset at jeg ikke tenkte på å ta med mannen min en gang, selv om jeg heller ikke da tenkte at det kunne dreie seg om kreft.

På legekontoret fikk Ellen den tøffe beskjeden om at hun var rammet av ikke-småcellet lungekreft. Samtalen husker hun lite av.

– Det var når jeg senere samme dag fortalte det til mannen min og barna mine at jeg gikk i sjokk. Det var vanskelig å ta inn over seg, jeg som ikke røyket engang! Jeg så bare dødsdommen for meg og sørget over barnebarna mine som jeg ikke skulle få følge fremover.

Immunterapi ble redningen

Få dager etter den brutale beskjeden var Ellen på sykehuset for videre utredning. Det ble konstatert spredning til hodet. Hun ble satt på cellegift, og stråling av hodet ble bestilt.

– Samtidig innkalte de lindrende team som skulle følge med meg. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle med det, jeg hadde jo ikke tenkt å dø. Jeg forsto ikke at det var så alvorlig.

Det gikk slag i slag med cellegift og stråling.

Ellen fikk også etter hvert stråling på lungen, og legene hennes forberedte henne på at hun høyst sannsynlig kom til å dø av kreften.  Samtidig startet hun og familien å undersøke mulighetene rundt immunterapi. De var i kontakt med Aleris og fikk beskjed om at de kunne behandle med immunterapi, men at hun måtte betale for dette selv.

–  Legen min på sykehuset var også tydelig på at jeg burde få immunterapi, men at jeg ikke kunne få det dekket av det offentlige. Så – akkurat når svulsten min begynte å eskalere så fikk jeg beskjed om at staten åpnet opp for immunterapi for min pasientgruppe! Legen min ringte med en gang og ga meg beskjed om at jeg skulle få starte på immunterapi dagen etter – som den første pasienten på sykehuset i Arendal. Følelsen jeg hadde da er vanskelig å beskrive. Jeg var veldig dårlig på det tidspunktet og følte meg utrolig heldig som skulle få denne sjansen!

Dropp google!

I to år har Ellen gått på immunterapi. Hun har fått immunterapi – hver tredje uke. Etter oppstart på behandlingen merket hun omtrent umiddelbar bedring.

– Jeg fikk tilbake energi og livsgnist. Og nå er jeg snart tilbake i full jobb. Det har vært helt fantastisk!
Ellen er bedriftseier, og jobben betyr mye for henne. På veien tilbake har hun fått hjelp av psykiater som har hjulpet henne mye.
–  Jeg fikk meg en veldig trøkk, og psykiateren har fått meg til å snu tankene mine, blant annet når det kommer til å forholde meg til det legene sier og ikke sette mine egne diagnoser. Jeg har lært at jeg ikke kan holde på å google sykdom, da blir jeg bare dårligere. Mitt råd til andre pasienter er å forholde seg til det lege, sykehus og kreftkoordinator forteller deg. Dette har også hjulpet meg mye med å forholde meg til kontroller. Nå kan jeg kjenne på spenning rundt kontroll, men det er ikke lenger den angsten jeg hadde i starten, forteller hun.

Ja til åpenhet

Å være åpen rundt sykdommen har Ellen stor tro på.
– Jeg er åpen av natur og opplever at det å dele noe som er vanskelig med andre skaper tillitt og sprer kunnskap. Både mannen min og barna mine har vært åpne om diagnosen min. Jeg har også fortalt min historie i lokalavisen, og engasjerer meg nå i Lungekreftforeningen for å bidra til å minske stigmaet som er knyttet til lungekreft.

Ellen er med en i en lokal kreftklubb, hun sto på standen til Lungekreftforeningen under Arendalsuken og har planer om å gå på kurs og bli likeperson for foreningen.
– Jeg vil gjerne få muligheten til å bidra og være en støtte for andre.

Ser lyst på fremtiden

Ellen sliter med senskader, blant annet dårlig balanse og hukommelsen er ikke som den engang var. Hun merker begrensinger når det kommer til kondisjon, men er innstilt på at dette kan hun trene opp igjen.

– Jeg ser ganske lyst på fremtiden. Får jeg en ny smell så er det enda flere medisiner jeg kan ha nytte av. Jeg ville ikke følt meg så handlingslammet dersom kreften skulle komme tilbake. Jeg har bare gode erfaringer med sykehus og leger. Jeg er takknemlig for at det var jeg som var syk og ikke mine barn eller mine barnebarn. Jeg skal alltid klare å stå i denne stormen. Ja, jeg var uheldig med å få kreft, men jeg var heldig med hvordan det utartet seg, poengterer hun.