I dag er Adriane Wang (24) blitt likeperson for å kunne hjelpe andre som kommer i samme situasjon.

Vanskelig å forstå hvor syk moren var

– Mamma var syk i mange år før vi fikk vite hva det var som feilet henne. Hun lå mye på sofaen og var sliten. Men samtidig var det vanskelig å forstå hvor syk hun faktisk var. For mamma er en fighter, en dame med bein i nesa og en person som aldri legger seg ned. Jeg ser tilbake og tenker på hvor syk hun må ha følt seg, hvor dårlig formen faktisk var, sier hun.

Til slutt fikk mamma Cecilie Bråthen (leder i Lungekreftforeningen), beskjed om hva som feilte henne. Hun ville ikke fortelle det til sin eneste datter over telefon, men Adriane hadde nok skjønt at det var noe alvorlig hun skulle få vite før mamma hentet henne på flyplassen.

– Jeg hadde skjønt at det var noe på grunn av telefonsamtaler, men det var et sjokk da hun fortalte det i bilen. Diagnosen var alvorlig og mamma hadde blitt forespeilet at hun kanskje bare hadde måneder igjen å leve. Jeg er enebarn, men følte også at det ble feil å sitte hjemme hvor både mamma og stefaren min bare gråt. Jeg var 19 år, og brukte tid på å få det hele til å gå inn, forteller hun.

Snakket med andre

Hun opplevde at det som hjalp henne som pårørende var å kunne snakke med andre i samme situasjon.

– Mamma foreslo samtale med kreftkoordinatoren i kommunen, men jeg tvilte på om det var nødvendig. Jeg bodde i Bergen og mamma på Østlandet, så det vanskeligste var å være så langt unna. Men jeg tok en kaffe med kreftkoordinatoren, og hun var en veldig hyggelig dame. Hun kom med forskjellige tips og råd til meg som pårørende, og lyttet og stilte oppfølgingsspørsmål for å bli kjent med meg og hvordan jeg hadde det. Jeg var litt i sjokk på den tiden, så husker ikke hele møtet så godt, men det jeg tok med meg derfra var UNG-kreft sitt visittkort. Kreftkoordinatoren fortalte om at unge frivillige pårørende arrangerte treff hvor man kunne møte andre i samme situasjon. At de lagde pizza, dro på bowling eller gjorde andre aktiviteter sammen en gang annenhver uke. Dette tilbudet ble viktig for meg i den vanskelige situasjonen hvor mamma var alvorlig kreftsyk, forteller Adriane.

Flyttet hjem

Etter et halvt år mener hun at hun begynte å skjønne mer.

– Jeg flyttet hjem fra Bergen. Jeg var skikkelig deppa selv og fikk en sorg. Prognosen til mamma var dårlig, men så kom hun med i et forskningsprosjekt som jo har vært bra, men hun ble skikkelig dårlig av det. Det gjorde nok også at jeg skjønte mye mer av hvor alvorlig det var.

Hun deler gjerne sin erfaring med hvordan hun har opplevd en slik sorgprosess.

– Det er lov å føle at livet er meningsløst, at man ikke vil forholde seg til det, at man vil glemme det og tenke på noe annet. Personlig hadde jeg en sjokk-tilværelse og ville rømme i rundt seks måneder, før jeg omsider forstod at jeg burde akseptere og prate om det. Deretter kom en slags depresjon hvor ingenting ga mening i livet, siden mamma, den viktigste personen i livet mitt, var dødssyk. Ting som før var viktige for meg, som mote, fest og sosiale settinger ble mindre og mindre viktige. Små gjøremål som å ta ut av oppvaskmaskinen ble et ork. Men man kommer seg gjennom det, blir sterkere, mer rustet til å takle livet senere. Man blir også mer takknemlig og får virkelig et annerledes perspektiv, sier hun.

Likeperson

Adriane har fullført Lungekreftforeningens likepersonutdanning. Hun motiveres av å kunne hjelpe andre unge pårørende.

– Jeg vet ikke om jeg selv hadde turt å ringe til noen da det sto på som verst. Kreftforeningen hadde et tilbud annenhver uke hvor vi som hadde hatt nære pårørende som var rammet av kreft. Det var veldig bra å gå på. Det var skikkelig godt for meg.

Nå kan jeg tenke meg å bygge opp noe tilsvarende for Lungekreftforeningen.

Jeg vet for egen del at kan være veldig givende for andre å ha snakket med noen som har opplevd det samme. Jeg ble på en måte veldig fort voksen da mamma var syk. Nå som det går bra med mamma, kan jeg jo også se på det hele i det perspektivet, men det har vært en tøff reise for både mamma og meg.

Adrianas tips til andre unge pårørende

  • Snakk med noen i samme situasjon. Om det er en likeperson, en venn, en bekjent eller en i Lungekreftforeningen. Jeg hadde et stort behov for å prate om det når sjokket omsider la seg. Mine venner hadde ikke opplevd det samme, og når de klaget over kviser i panna mens mamma kjempet for livet, trengte jeg å snakke med noen som forstod hva jeg gikk igjennom. Selv om jeg synes møtet Kreftforeningen arrangerte annen hver uke var for sjeldent, og ønsket å møte likesinnede oftere – var det en trøst. Det var som å møte noen reflekterte, sterke og voksne mennesker i kropper til ungdommer.

  • Oppsøk hjelp om nødvendig. Det gikk ikke lang tid før jeg oppsøkte en objektiv person å snakke med, en psykolog. Dette har jeg gått til i mange år, og det har hjulpet meg på så mange måter. Når mamma ble syk, ble det viktig for meg å skåne hun for mine følelser, i tillegg til at hun ville skåne meg. Selv om man ikke nødvendigvis snakker om kreften og den forelderen som er syk hver time hos en psykolog, får man en samtalepartner som kan hjelpe til med alle utfordringer man måtte ha i livet og hverdagen generelt.

  • Aksepter at alle familier er forskjellige. Noen er vant til å dele følelsene sine og snakke åpent om temaer som døden. Andre familier klemmer hverandre sjeldent, forteller ikke hverandre hvor glad de er i hverandre og gir hverandre heller en klapp på skulderen når man har gjort noe bra. Det er helt greit. Respekter at den syke kanskje vil snakke mye om det, eller omvendt. Hvis det er noe du ønsker mer eller mindre av, er det selvsagt lov å si ifra – men for min del tilpasset jeg meg i stedet.

  •  Søvn, sunt kosthold og trening er undervurdert. Jeg er sikker på at min psykiske helse har blitt bedre ved å prioritere disse tre tingene.

  • Ikke glem deg selv. Selv om man vil gjøre alt for familien sin, er det viktig å ikke glemme seg selv. Jeg tok en vanskelig avgjørelse ved å slutte på studiet i Bergen og begynte i stedet å jobbe og fikk flyttet nærmere mamma. På den tiden ville jeg flytte inn sammen med mamma, for å ta vare på hun og kunne være med på sykehuset, gjøre husarbeid og hjelpe alt jeg kunne. Vi snakket i telefonen flere ganger daglig og vi ble altfor avhengig av hverandre. Det er viktig å faktisk ha et eget liv, selv om slike kriser oppstår.