Beredt til å hjelpe

Selv fikk hun lungekreft vinteren 2020.

– Det var et sjokk og livet ble snudd på hodet, forteller Gunn Lægreid Haldorsen.

Siden diagnosen ble satt har hun fått det som kalles målrettet behandling, og har i tre år tatt tabletter morgen og kveld. Så langt holder kreften seg stabil, og hun håper på flere gode år.

– Jeg husker at jeg tidlig lette etter personer med samme diagnose. Den er forholdsvis sjelden, cirka fire prosent av de med ikke-småcellet lungekreft har ALK-mutasjon, som meg.
Det var viktig for meg å lese om og snakke med noen som stod i samme situasjon, forteller Haldorsen.

Hun fant ikke informasjon om diagnosetypen til likepersoner i Lungekreftforeningen, men ble medlem i en internasjonal Facebookgruppe for ALK-positive.

– Jeg ønsket å høre at man kan leve godt og lenge selv om man får en så alvorlig diagnose og prognose som jeg hadde fått. I den gruppen er det mange eksempler på det. I dag tenker jeg at det ikke er avgjørende at likepersonen har nøyaktig samme diagnose som en selv. Hadde jeg blitt syk nå, så ville jeg ringt en likeperson, påpeker Haldorsen, som siden selv har valgt å bli likeperson i Lungekreftforeningen.

– Hvorfor er det fint/viktig å kunne snakke med en likeperson?

– Selv om det er godt å snakke med mennesker i familie og nærmiljø, så er det noe spesielt å snakke med en som har erfaring med den situasjonen man er kommet i. Det gjelder både pasient og pårørende. Familie og nærmiljø vil det beste, men jeg opplevde at de ofte kommuniserte «Dette går nok bra skal du se. Forskningen har kommet langt, du blir frisk!».
Det er vanskelig for en som selv ikke har stått i situasjonen, å forstå hvordan det er å leve med uvisshet om prognose, engstelse for kontroller, usikkerhet om hvor lenge man får leve osv. En likeperson har kjent på mye av det samme, og kan kjenne seg igjen i situasjonen.
For pårørende er det også svært tøft, og det kan være fint å snakke med andre som har opplevd lignende.

– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?

– Som likeperson må man kunne lytte. Det kan tidvis være lett å fortelle mye om sin egen situasjon, men vi skal i hovedsak lytte, støtte og veilede. Det er viktig å vite at vi ikke kan gi medisinske råd.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

Det er et godt spørsmål som jeg ikke har et godt svar til. Jeg visste lite om likepersontjenesten for tre år siden. Om jeg ikke husker feil, så ble jeg oppmerksom på det da jeg meldte meg inn i Lungekreftforeningen og leste medlemsbladet. I dag føler jeg det er mer søkelys på det i mange sammenhenger, og ikke bare for kreftpasienter. Likepersontjeneste finnes for mange diagnosetyper. Helsetjenesten har plikt på seg til å informere nye pasienter om tjenesten, men jeg tror ikke det blir fulgt i den grad vi ønsker. Det bør følges opp. Informasjon er viktig, og det er viktig å formidle at vi ønsker at terskelen for å ta kontakt er lav. Ingen spørsmål er for dumme, vi har alle stilt dem selv. Likepersoner er tilgjengelig for lange og korte samtaler, for alvorlige og mindre alvorlige tema. Vi er her for deg, og vi har tid!