En flekk på lungen ble til lungekreft
Da røntgenbildet til Bente Grindheim viste en flekk på lungen ble hun sendt ut på en tre år lang runde der diagnosen kom altfor sent. I tillegg måtte hun kjempe for å bli operert.
I 2016 ble det helt tilfeldig oppdaget en flekk på Bente Grindheim sin høyre lunge. I nesten tre år, fram til 2019, gikk hun til kontroller og oppfølging på sitt lokale sykehus. Legen klarte ikke å finne årsaken til flekken som røntgenbildet viste, «men kreft er det ikke», sa han. Til slutt ble det antatt at dette måtte være soppinfeksjonen Aspergillom. Lokalsykehuset tok ikke dyrkningsprøver for å stille diagnosen, og først senere på Haukeland universitetssykehus ble det tatt en slik prøve. Den viste det ikke var snakk om infeksjon, men det var i seneste laget.
Ut i 2019 får Bente vondt i ryggen og etter måneder med smerter sender fastlegen henne til MR-undersøkelse. Først da, tre år etter de første røntgenbildene, ble det konstatert at Bente har kreft - sannsynligvis spredningssvulster med ukjent opphav.
I denne perioden fikk hun mobilnummeret til fastlegen og kunne kontakte henne når som helst. Dette var en uvurderlig trygghet, sier Bente, som selv er sykepleier.
− Lokalsykehuset måte sende henvisning i posten til Haukeland sykehus (HUS), siden de elektroniske systemene på sykehusene ikke snakker sammen. Så da var det bare å dra hjem til familien og vente på å komme i behandling. Det føltes som en veldig lang ventetid i uvisse.
På dette tidspunktet hadde Bente store smerter i ryggen, men først fire, fem uker etter henvisning kom hun til en kreftlege og kunne få strålebehandling mot spredningen til skjelettet. Fra begynnelsen av desember 2019 fikk hun 10 slike strålinger.
Ønske om operasjon ble avvist
Rundt juletider fikk Bente den endelige diagnosen - lungekreft, adenokarsinom, med spredning til skjelett.
− 3. juledag 2019 begynte jeg på to typer cellegift, kombinert med immunterapi med tre ukers intervaller. Jeg hadde PDL-1 utrykk på 72 prosent og derfor kunne jeg ha god effekt av immunterapi.
Det ble sendt forespørsmål om second opinion til Ahus med tanke på eventuell operasjon i tillegg til medikamentell behandling, men Ahus gikk ikke inn for det, forteller Bente
Etter vel et år ble cellegiftbehandlingen avsluttet, mens immunterapien fortsatte til mars 2022.
− Jeg kjente på et veldig ubehag i høyre lunge og tenkte at nå får det bære eller briste, så jeg spurte på nytt legen på Haukeland om jeg kunne få operasjon. Legen lyttet til meg og tok opp ønsket mitt i et tverrfaglig møte, MDT. På sensommeren 2021 fikk jeg beskjed om at jeg var godkjent for operasjon, og det er jeg evig takknemlig for.
Cellegift og immunterapi måtte pauses noen måneder rundt tidspunktet for operasjonen.
Her skulle det ikke ligges på sofaen
− Da jeg ble syk måtte jeg slutte i sykepleier-jobben min som jeg var så glad i. Det var en stor sorg, men jeg bestemte meg for å lage gode rutiner og ha struktur på dagene. Jeg sto tidlig opp, gikk på turer og laget meg en del praktisk arbeid.
Bente tilbrakte mye tid i hobbydrivhuset, drev med oppussing, trakk om møblene, ble med i trimgruppe, turgruppe og strikkegruppe. Det ble kanskje vel mye, det kan hun medgi, men det var god terapi.
− Uansett hvor trett og medtatt jeg var etter kurene, så skulle jeg ikke ligge for mye på sofaen.
Bente Grindheim har alltid satt pris på livet og lever et godt liv sammen med sin kjære familie og et bredt nettverk av venner, forteller hun oss. Familien liker både turer i skog og mark og båtlivets gleder. Hun har alltid levd etter mottoet «å gripe dagen og stundene».
Bente og familien har hele tiden vært åpen om sykdommen og opplevde det ganske fantastisk at så mange sambygdinger og andre fra fjern og nær tok kontakt i en vanskelig tid.
Når Bente ser tilbake på årene som pasient i helsevesenet har hun et par klare budskap til leger og sykepleiere:
- Viktig med god kommunikasjon - lytt til pasienten
- Ikke la være å henvise pasienten videre når en ikke helt vet diagnosen
Ønsker du å støtte vårt arbeid? Her kan du lese mer om hva vi jobber med og melde deg inn i Lungekreftforeningen.
Tekst og foto: Harald Herland