Leder som kjenner bransjen
Lungekreftforeningens nye leder, Kari Grønås (58), har gjennom utdannelse som farmasøyt, lang fartstid i ulike legemiddelselskaper og nå ti år som lungekreftpasient.
Hun har god kjennskap til utfordringer med å få nye kreftlegemidler ut til pasientene. Nå vil hun bruke sin kunnskap og kontaktnett til det beste for lungekreftpasienter.
Med lang erfaring fra norskbasert legemiddelindustri
– Jeg har min erfaring fra norskbasert legemiddelindustri og en rekke, innovative startupselskaper. Etter utdannelse startet jeg å jobbe i Nycomed med kontrastvæsker som ble deres internasjonale gjennombruddsprodukt. Da de ble kjøpt opp av amerikanerne begynte jeg å jobbe i Photocure som fortsatt er et norsk selskap som jobber med lysteknologi for å oppdage kreftsvulster. Så fikk jeg jobb i Algeta som jobbet med radioaktive produkter for å angripe kreftceller som har spredt seg til skjelettet. Da de ble kjøpt opp av et tysk selskap visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, og så startet jeg for meg selv og begynte å jobbe som konsulent. Det har jeg fortsatt med, og det har blitt mye styrearbeid i ulike norske legemiddelselskaper, både børsnoterte og mindre selskaper. Det er fortsatt spennende og noe jeg bruker tid på i den tiden jeg jobber. Noe redusert arbeidsmengde har det blitt etter at jeg ble syk, men jeg har fortsatt overskudd til mye, og gleder meg til å jobbe enda mer for Lungekreftforeningen, sier hun. Hun kjenner foreningen godt etter å ha sitte som nestleder de to siste årene.
Lever takket være studier
Gjennom yrkeslivet har hun fått være med på å utvikle legemidler som har hatt stor betydning for mange som har blitt syke. Så skulle hun selv bli syk og det med en sykdom som det for ti år siden fantes få gode behandlingsmuligheter for.
Hun ble diagnostisert med ikke-småcellet lungekreft med spredning i 2012, en diagnose som gir en dårlig prognose. Krefttypen var EGFR-mutert lungekreft, en kreftform som i stor grad rammer ikke-røykere. Grønås har vært aktiv hele livet, og har heller aldri røyket. Den dårlige nyheten var at denne krefttypen responderer dårlig på immunterapi. Men til alt hell var det kommet et målrettet legemiddel som angriper genforandringen som Kari sin kreft hadde. Legemidlet som heter Gilotrif var tilgjengelig gjennom en klinisk studie.
– Dette reddet utvilsomt livet mitt, sier hun. Etter fire år fikk hun tilbakefall, kreften hadde blusset opp igjen. Nok en gang fikk hun tilgang til en ny EGFR-hemmer – Tagrisso – gjennom en ny studie, og hun følges fortsatt opp med denne medisinen. I dag er det ikke synlige tegn til kreft hos henne.
– På siste kontroll var markøren som måler om kreften fremdeles er til stede lavere enn noen gang. Jeg får derfor 10-års jubileum som kreftoverlever til jul, sier hun.
Blir engasjert
Tagrisso ble først innført i den alminnelige pasientbehandlingen i Norge i mars i fjor – over fem år etter at danske pasienter kunne ta det i bruk og flere år etter Sverige og Finland. Tagrisso er nå standardbehandling i Norge.
– Selv om vi selvsagt er glade over at godkjenningen endelig kom, så er det uholdbart og trist at det har tatt så lang tid for Beslutningsforum å tilgjengeliggjøre denne helt livsnødvendige medisinen. Dessverre kjenner jeg og kjente flere med samme sykdom som meg, som ikke har fått denne behandlingen mens den ennå kunne hjelpe dem. Nettopp det å få nye, lovende behandlinger raskere godkjent for bruk i det norske helsevesenet er en sak jeg brenner for, sier hun.
Ikke alene med lungekreft
– Hvordan har kreftsykdommen preget deg?
– Da jeg fikk lungekreft kjente jeg til sykdommen. Min søster hadde da vært syk i tre år og var terminal. Selvsagt ble jeg også veldig bekymret på egne vegne da jeg skjønte at jeg hadde samme sykdom som min døende søster. Samtidig hadde jeg også spredning. Jeg er vel slik at jeg leter etter de halmstrå som kan gi håp og som gjør at jeg kan leve livet videre. Den evnene har hjulpet meg. Sykdommen har også gjort at jeg setter mye mer pris på de hverdagslige tingene som ikke lenger er selvsagte. Jeg har en stråleskade i armen som har gjort at jeg må han en protese, og det begrenser meg litt. Men når det er sagt så har jeg etter at jeg ble syk fullført Longyearbyen skimaraton og jeg har gått over Finnmarksvidda. Jeg tenker at jeg er blitt mer bevisst på gleden over livet. Det er ikke så viktig for meg å gjøre de store tingene lengre. Det er viktigere å være sammen med de jeg er glad i som venner og familie, sier hun.
Og med to barn og tre bonusbarn som igjen har fostret frem et biologisk barnebarn og to bonusbarnebarn har hun mye å gjøre med familien.
– Samtidig er det to barnebarn til på vei. Jeg trives i rollen som bestemor, og mye av min tid vies til familien. Vi har hytte ved sjøen og på fjellet og bruker også mye tid der. Jeg nyter naturen og bruker mye tid på turer i skog og mark og på ski om vinteren. Nå er det sommer og jeg elsker å være på sjøen.
– Hva er dine ønsker for Lungekreftforeningen?
– Det viktigste er at vi er en forening for medlemmene våre. Likepersonarbeidet er viktig her. Mange trenger noen å snakke med, og denne tjenesten skal vi utvikle videre. Jeg tror også vi har et uforløst potensiale i å gjøre mer for pårørende. Mitt hjerte brenner også for tilgang til legemidler, men også for at vi som forening skal være med å støtte opp om forskningsprosjekter og bistår helsevesenet her. Best mulig behandling for lungekreftpasienter er vel det viktigste.