Da Karine Tveiten Kjörk ble syk i 2008, bodde hun i Sverige.

Sverige har ikke likepersonstjeneste

– Her setter ikke regjeringen samme krav til frivillige organisasjoner som det de gjør i Norge. Det fantes ingen likepersontjeneste, og jeg hadde ingen å snakke med, forteller Karine.

Hun følte seg alene med masse spørsmål, tanker og funderinger. Løsningen ble å melde seg inn i den svenske Lungcancerföreningen. Sammen med to andre i foreningen tok de ansvaret for en egen støttetelefon man kunne ringe inn til.

– Hvorfor er det så verdifullt å snakke med en likeperson?

– Fordi det er en person som står utenfor og ikke er personlig engasjert i deg. I stedet for å belaste sine venner som ofte ikke kan svare, har man noen som forstår hva man går igjennom og som kan gi noen råd på veien. En likeperson er til hjelp hvis du vil klage, hvis du ønsker en «second opinion», det er en du kan prate med som har kjennskap til situasjonen du står i. Prater man med venner som ikke har vært i kontakt med kreft tidligere, blir de ofte veldig redde. Noen orker ikke å stå i det og trekker seg i stedet unna. Det handler mye om ens egen redsel. Mange tror kreft er synonymt med død, og det kan sette i gang mange følelser, spesielt hvis man tidligere har mistet en nær og kjær. Det kan trigge følelser man kanskje trodde man hadde bearbeidet. Som følge av dette mistet jeg flere venner da jeg ble syk, forteller Karine.

Tøft å være pårørende

Hun mener det er tøft nok i seg selv å være pårørende.

– Det er så mye fokus på selve pasienten, mens familie og nære venner ikke blir ivaretatt på samme måte. Jeg pleier å oppfordre pårørende til å ta kontakt med en likeperson, påpeker Karine.

– Har du en spesiell samtale du husker ekstra godt fra tiden som likeperson?

– Jeg satt en gang i en og en halv time med en kvinne som var suicidal og som visste hun skulle dø. Hun følte seg veldig alene og hadde bekymringer for hvordan det skulle gå med familiebedriften. Det var en tøff samtale. Som likeperson er jeg jo ikke psykolog eller terapeut, jeg er bare Karine. Aberet med å være likeperson er at man kan bli satt i situasjoner man ikke selv har forutsetninger for å takle. I slike tilfeller er det viktig å henvise videre, til for eksempel kreftkoordinatorer eller andre ansatte i helsevesenet. Jeg fikk en gang et tips fra en kvinne som satt høyt oppe i Brystkreftforeningen i Sverige. Dette er en forening med stor medlemsmasse og god kompetanse på støtteapparatet rundt. Hun sa at jeg aldri bør sitte i en samtale i mer enn en halvtime. Etter det klarer man ikke å holde fokus.

– Er det noen spesielle egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?

– Empati, gjenkjennelse, å ha respekt for sine medmennesker. Man må ikke være redd for å prate om det som er vanskelig, om smerte, depresjon og om døden. Jeg har holdt mange i hånden til det siste.

Karine har også vært med på å hjelpe med å skrive klager i møte med arrogante leger, og opplevd at det har hjulpet.

– Leger behøver å vite hvordan man behandler mennesker i krise, påpeker hun.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Ved å få ut informasjon om at det finnes likepersoner, til for eksempel kreftkoordinatorer og sosionomer på sykehusene. Det må videreformidles at det finnes mennesker man kan ringe, som har taushetsplikt!