Høringssvar til NOU 2023:8 Fellesskapets sykehus

Lungekreftforeningen takker for muligheten til å gi høringsinnspill til Sykehusutvalgets rapport. 

Utvalget drøfter styrings og ansvarsforhold og kommer med innspill til hvordan demokratisk innflytelse kan styrkes i de lokale sykehusenes ledelse og i helseforetakene uten å vektlegge pasientstemmen. Brukerrepresentanter med utgangspunkt i pasientforeninger må inn som en del av en demokratisk styringsstruktur, og det må sikres at diagnosespesifikke pasientstemmer må tas med der hvor diagnosespesifikke behandlingstilbud blir behandlet. 

Sykehusstruktur er i for mange tilfeller en lokaliseringsdebatt, mer enn en debatt om hva som er pasientenes behov. I mange tilfeller er lokalisering og pasienttilbud en side av samme sak, men for spesialiserte tjenester som kreftbehandling ofte er, er lik tilgang til spesialiserte tjenester landet over viktigere enn hvor sykehuset ligger. Kreftregisterets rapporter viser at det er forskjeller fra helseregion til helseregion på i hvilken grad lungekreftpasienter får tilbud om kurativ behandling. Dette er en problemstilling som i for liten grad er behandlet i utvalgets rapport.

Utvalget tar også for seg utfordringer knyttet til samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Vi erfarer at dette er et betydelig problem for kreftpasienter som er under behandling, men som bor hjemme. Når komplikasjoner eller usikkerhet oppstår er veien til behandlende avdeling på sykehuset for lang og kronglete. Det må etableres tydeligere direkteveier til behandlende avdeling for pasienter som i utgangspunktet følges opp lokalt. Veien om fastlege, poliklinisk mottak på sykehuset og frem til behandlende avdeling føles for lang for mange pasienter som har en livstruende sykdom.

Utvalget reiser problemstillingen med at sykehusenes ressurser ikke kan ventes å øke i betydelig grad, men at veksten knyttet til oppfølging av pasienter etter primærbehandling må ventes å komme i kommunene. Her skulle vi ønske at utvalget var mer nyansert i forhold til ulike diagnoseområder. Lungekreft har for eksempel vært en sykdom hvor de fleste pasienter har hatt et veldig kort livsløp etter diagnose. Heldigvis er det ikke slik lenger takket være nye behandlingsmetoder. Vi har gått fra cirka 3.500 lungekreftpasienter og nå over 10.000 langtidsoverlevere med lungekreft 10-15 år etter, men mange av disse lever med sykdommen og må ha fast oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Den kapasitetsøkningen som trengs på lungekreftområdet kan ikke fine sted i kommunene. Den må tas i sykehusene, og dette må det lages en plan for.