Janette er ikke ekspert på lungekreft, men hun er ekspert på hva som skjer med oss når livet kræsjlander og alt vi hadde planlagt og håpet på blir satt på vent eller tatt fra oss.

‒ Det er lett å tenke at kropp og psyke er delt. Heldigvis har vi lært at det henger sammen. Så når vi rammes av alvorlig sykdom så påvirker det vår også vår psykiske helse, det er helt normalt.

I tillegg til å være psykologspesialist er Janette Røseth også erfaringsekspert fra eget liv. Selv beskriver hun seg som et «Kinderegg». Først og fremst er hun mamma, forklarer hun. Så er hun psykolog og i tillegg ble hun pårørende da mannen hennes fikk hjerneslag, bare 39 år gammel. For egen del har hun endometriose og en nerveskade i ryggen som gir smerter døgnet rundt.

‒ Og så har jeg fått ME for å krydre det hele på toppen. Alt dette har jeg med i det jeg holder på med, både på jobb og hjemme. Det er fra eget liv at dette med livssorg har vokst fram, forteller Janette til Pust.

Dette handler ikke om døden men om alle tapene i livet

‒ Er det noe jeg har oppdaget, så er det at en alvorlig diagnose er en naturlig kilde for livssorg. En kilde både for de som blir syke og for de pårørende. Livssorg er den sorgen som ikke handler om døden, men om alle de andre tapene i livet. Det er litt som å være på reise til ditt drømmested, men så kræsjlander du underveis. Du er på feil sted og må sakte, men sikkert rydde i dette bombekrateret som livet ga.

Janette Røseth er opptatt av å formidle at denne livssorgen er en helt normal reaksjon når sykdom blir en del av livet. Det er normalt å bli deprimert og å kjenne på angst.

I starten når du, eller noen man i er glad i, blir syk går man inn i en krise. En krise slik psykologene definerer det, oppstår når reaksjonen er sjokk, en uvirkelighetsfølelse, man kan bli redd og lei seg og noen ganger helt nummen.

‒ Mange har hørt om fight, flight, freeze og fawn. Dette er kroppens naturlige reaksjoner ved fare som vekkes når diagnosen kommer. De kan også komme ved hver eneste scanning, hver ny prøvetaking og i ventetiden på nye svar. Reaksjonen kan komme når du blir erklært kreftfri – for hva betyr det? Og hva med tilbakefall? Hva lurer bak neste sving?

Noen vil håndtere dette ved å gå rett i kampmodus. Andre går i frys, og det er helt ok, for vi vil reagere ulikt. Den som er syk og de pårørende kan oppleve at de er på helt forskjellige planeter, fordi de reagerer så forskjellig.

Dette er normale reaksjoner når kroppen går i alarmberedskap

Når det går litt tid etter diagnosen kan du kjenne på en sorg for hva dette innebærer for ditt liv. Må jeg ha stråling, cellegift, må jeg opereres? Hvor lenge må jeg holde på med dette? Blir jeg frisk? Kan jeg gå tilbake til jobb og delta i livet mitt som før? Kommer jeg til å overleve? Janette forklarer at helseangst er noe mange opplever. Vi kan bli veldig oppmerksomme på kroppen vår, det kan oppstå «vondter» i kroppen som en stressreaksjon og dette skaper nye bekymringer.

‒ Angst er kroppens alarm, den som sier fra når det er fare på ferde. Når sykdom rammer setter hjernen i gang en kjempestor angstreaksjon. For noen blir angsten hengende som en murring. For noen er det en uro i kroppen, for noen blir det til tankekjør. I verste fall kan angsten gi oss panikkanfall, den største alarmreaksjonen kroppen vår har.

Janette er opptatt av rollen de pårørende har, for hele familien blir rammet når én blir syk.

‒ Da mannen min fikk hjerneslag da mistet han seg selv og sin hverdag, men vi er jo en del av den hverdagen. Så vi måtte alle sammen være med å pusle sammen prosjektet om denne nye hverdagen. Dette handler begge bøkene mine om – hvordan vi sammen skal pusle. Det som er fint med livssorgbegrepet, og verktøyene er at vi mennesker ganske universelle når det gjelder hva vi trenger når livet gjør vondt, og verktøyene fungerer.

Pårørende kan kjenne på omsorgstretthet

Å være sammen om å skape hverdagen på nytt er hardt og slitsomt arbeid. I tillegg til bekymringer og angst er det mye praktisk ansvar å bære for dem rundt.

‒ Man gir og gir og så blir det plutselig tomt og man føler at nå har jeg ikke mer omsorg å gi. Det snakkes for lite om hvordan det å stå i langvarige omsorgsoppgaver kan gi oss en utslitt empati. Ofte kommer dette snikende over tid så man nesten ikke merker det. Der du endrer vaner, gjør ting litt mer lettvint og velger de kjappe løsningene. Men hverdagen går rundt, så da legger man ikke helt merke til det. Før en blir en sånn irritert, utålmodig, sur og sint versjon av seg selv. Der det føles som det er helt tomt for godhet.

Tekst og foto: Harald Herland