Rundt et bord innerst i lokalet har de samlet seg: Ole, Lone, Irene, Vibeke, Ragnhild, Ingar, Ruta, Bente og Marit. Det bestilles rekesmørbrød, kaffe og te.

– Vi gjør ikke dette hver gang altså, forsikrer Lone, som introduserer seg selv som aktivitetsansvarlig.

– Neste gang skal vi ikke hit, da skal vi til Nasjonalmuseet. Jeg er så stolt av det! Det er så fint med de gode samtalene. Enten vi går på tur eller sitter her, så er det så gode samtaler!

Lone forteller entusiastisk hvordan hun planlegger vår- og høsthalvåret, med jule- og sommeravslutninger, på alle kanter av byen. Blant tidligere turmål er Sognsvann, Skullerud, Frognerparken, Frognerseteren, Ekebergparken, Botanisk Hage og Fornebu. Normalt går de “ordentlige” rusleturer i sommerhalvåret, når det ikke er så glatt. Da tar man med mat selv, og spiser underveis.

Ole skyter inn at det er lavterskelturer:

– Vi går ikke fortere enn at den som går langsomst henger med. Og det er ingen eksklusiv klikkdannelse, alle snakker med alle.

– Men vi tar gjerne i mot flere menn, sier Ingar.

– Hvis du ser på statistikken så er det en liten overvekt av menn som har lungekreft, men når du ser på forsamlingen her så, ja…

– Ja, forrige gang var det jeg her, og en som heter Per Otto der, og imellom var det ti damer, gestikulerer Ole.

– Å, stakkars deg! repliserer Lone leende. Og forteller at det var Ole som rekrutterte henne til foreningen, på Vardesenteret.

Nå er Lone en av flere frivillige likepersoner i lokallaget, sammen med bl.a. Per Otto, Ingar og Ole. Likepersontjenesten består av medmennesker som ved hjelp av egen erfaring med kreft kan lytte, støtte og vise vei. De er kurset og godkjente av foreningen, og har underskrevet taushetsløfte.

Ole forklarer at mange ser frem mot treffene fordi de er faste holdepunkter:

– Noen kommer bare én gang og har mange spørsmål, andre kommer hver gang og vil bare prate om helt andre ting. Noen ganger kommer det pårørende som er fulle av spørsmål, andre igjen kommer for å tømme seg. Man har med seg sykdommen på forskjellige stadier. Her er det lov å si at man ikke har det så bra, uten å måtte utdype det nærmere, hvis man ikke føler for det.

Han får støtte av likeperson-kollega Ingar:

– Det skal jo være et pusterom. Man har andre fora for å diskutere sykdomsbildet. Det er ikke to like diagnoser eller behandlingsmønstre. Ingen av oss er eksperter. Vi som er likepersoner kan ikke diskutere den medisinske behandlingen, vi er ikke medisinsk utdannet.

Lone sier de har fått telefoner fra folk som har sagt at «hvis dere bare skal snakke sykdom, så vil ikke vi komme».

– Hvis noen sitter der på en stol og skjelver, så må man bare godta det, overhører jeg noen si.

– Et kompliment til deg er jo at du virkelig har livnet til, svarer en annen.

– Det er så mange andre ting man kan snakke om, så det blir ikke så mye sykdomsprat, sier Bente. Hun forteller at hun er friskmeldt nå, men deltar for å støtte foreningen. Og fordi det er så hyggelig og sosialt.

Tvers overfor sitter Irene, en barndomsvenninne av Lone, og røper at hun «bare» er støttemedlem, men deltar på grunn av det sosiale.

Noe sykdomsprat er det likevel plass til. Det deles villig opplevelser og erfaringer, og serveres skrekk- og solskinnshistorier om hverandre. Om alt fra feildiagnostisering og forsinket behandlingsoppstart, til fastleger som ringer opp i helger og lynraskt igangsetter videre behandling. Kontrastene er store. Det uttrykkes frustrasjon og begeistring. Mye kunne vært bedre, hevdes det, og andre svarer at det er mange dedikerte mennesker i helsevesenet som fortjener ros, uten medieomtale. Enkeltopplevelsene fremstår som svarte og hvite, helhetsbildet som mer nyansert.

Det fylles på i koppene. Noen peker på økonomiansvarlig Ingar og sier: “Send regninga til han finansfyrsten der borte!” – og alle ler. Det er mye latter. Nesten hele tiden.

Tiden har umerkelig rast avgårde. Brått må flere rekke busser, tog og baner, og det tynnes ut rundt bordet. Én som står i et tøft behandlingsforløp har fortsatt noe på hjertet, tar sats, og spør om hvorfor legene nå vil endre på behandlingen? Hvorfor vil de plutselig stråle der de tidligere ikke ville? Hvordan skal det tolkes? Hvor sikre kan legene egentlig være på at de gjør det riktige?

Likeperson Ole svarer at det er helt normalt å være redd og bekymret foran en behandling. At folk reagerer veldig forskjellig, og at bare fagpersoner kan noe om kreft. Selv om han selv fikk stråling i både hode og bryst, så hadde han størst utfordringer med cellegift.

– Ble du veldig kvalm av den strålingen? spør hun.

– Nei, men det er individuelt, svarer Ole.

Og legger til at hun skal være glad for at de vil starte opp nå. Han oppfordrer henne til å stole på legene, og lufte bekymringene sine for dem. Andre slutter seg bifallende til. Hun trekker pusten dypt, og lar blikket streife ansiktene rundt seg.

– Takk for nå dere, og tusen takk for støtten. Nå ble jeg mye roligere. Jeg var helt fra meg istad.

Så går hun – rettere i ryggen enn da hun kom.

Tekst og foto: Morten Brakestad