Lungehinnekreft etter 65 år

Alle lungekreftpasienter får, etter at diagnosen er stilt, et brev fra NAV med informasjon om mulighet for å søke erstatning om yrkessykdom dersom det foreligger mistanke om at kreften kan skyldes eksponering for kreftfremkallende stoffer i jobb.  Fordi Jan hadde jobbet i maskinrommet på MS Oslofjord hos Amerikalinjen og Fred Olsen sin MS Bengazi i 1956-57 tok både Jan og barna hans opp dette med asbesteksponering med involverte onkologer og lungeleger, men fikk beskjed om at det var for lenge siden han hadde vært utsatt for asbest til at dette kunne være årsaken. Jan valgte derfor å ikke søke om yrkessykdom. Legene mente at i Jan sitt tilfelle var årsaken altså ukjent. Det viste seg at de tok feil. 

Hentet inn informasjon selv

– Vi slo oss ikke til ro med at perioden i maskinrommet, hvor han hadde blitt utsatt for asbest daglig, ikke kunne være årsaken til pappa sin kreftsykdom. Pappa var en sprek mann, som hadde levd et sunt og aktivt liv med veldig god fysisk helse, forteller Eva Alexandra Fürst. 

Under behandling på Ullevål kom dessuten Jan i snakk med en annen pasient med lungehinnekreft som selv hadde vært maskinist og fått innvilget erstatning fra NAV. Han oppmuntret Jan og familien til å søke om erstatning. 

Eva Alexandra og søsknene, Marianne og Thomas, begynte å lete etter mer informasjon om lungehinnekreft og asbesteksponering. De kom over en forskningsstudie av forsker Leif Åge Strand, hvor det kom frem at latenstiden kan være opp til 70 år. 

– Vi fant også dokumentasjon fra USA hvor man har dokumentert latenstid helt opp til 84 år, forteller Marianne Fürst. 

Strand bisto med artikler om lang latenstid, og søsknene hjalp faren med å søke om erstatning for yrkessykdom. Etter to uker ble søknaden innvilget, og Jan søkte deretter om menerstatning, også denne ble innvilget raskt. Jan Fürst fikk dermed innvilget erstatning 65 år etter at han ble utsatt for asbesteksponeringen. 

Mye feilinformasjon? 

Utover høsten ble Jan raskt dårligere, til slutt orket han ikke mer behandling og 21.desember døde han hjemme på Åmot i Modum, med sine kjære rundt seg. Jan ble 83 år gammel. 
I etterkant av farens bortgang har de tre søsknene tenkt mye på regelverket i forhold til søknad om erstatning og informasjon rundt asbesteksponering og tid. De frykter at mange andre familier også har fått feilinformasjon og at det er mange som dermed ikke har søkt om erstatning selv om de har blitt utsatt for asbesteksponering. 

–  I dag er reglene slik at man må søke om erstatning før man dør. I vårt tilfelle var det så vidt pappa rakk å sende inn søknaden. Dette er noe vi har tenkt en del på i etterkant, fordi vi i første instans fikk beskjed om at det var for lenge siden pappa ble eksponert til at det kunne være årsaken til kreften så drøyde det flere måneder før søknaden faktisk ble sendt inn. Hva med alle som aldri rakk å søke om erstatning fordi de også fikk beskjed om at eksponeringen var for langt tilbake i tid? Hvor mange er det snakk om rundt i landet som egentlig hadde hatt rett til erstatning? Vi mener også at pårørende burde kunne søke om erstatning selv om pasienten er død, dersom det er mistanke om at kreften skyldes asbesteksponering, sier Thomas Fürst. 

Latenstid på opptil 70 år

I forbindelse med lungehinnekreft oppgis latenstiden ofte å være 30, 40 eller 50 år. Latenstiden er imidlertid lengre forklarer Leif Åge Strand, seniorrådgiver i Forsvarets sanitet. 

–  Fra asbesteksponering til kreftutbrudd, altså latenstiden, kan det gå opp til 70 år. Det ser ut til at latenstid kun begrenses av menneskets levealder. 

Strand har blant annet forsket på asbesteksponering og utvikling av kreft blant marineansatte. 

– Lungehinnekreft skyldes kun asbesteksponering, og har ikke noe med livsstil å gjøre. Derfor er forskningen også konkluderende når vi har sett på forekomst av kreft og dødsfall blant en yrkesgruppe som vi vet at kan ha blitt eksponert for asbest. Fra 1950 til 1987 tjenestegjorde 11 500 marineansatte på norske marinefartøy. Studien viser at blant personell med tjeneste i maskinrom var det 6-doblet risiko for lungehinnekreft.  

Strand forklarer at graden av eksponering ser ut til å henge sammen med hvor lang tid det tar før sykdommen inntreffer. 

– Sterk eksponering fører ofte til at det tar kortere tid før kreftutbrudd, mens det ofte tar mye lengre tid før kreften rammer for de som har blitt eksponert i mindre grad. 

Handler ikke om kroner og øre

Søsknene Fürst håper at åpenhet rundt farens historie skal bidra til at flere blir oppmerksomme på den lange latenstiden ved lungehinnekreft, og hvilke rettigheter som utløses ved denne diagnosen. Ikke minst håper de å bidra til at helsepersonell ikke feilinformerer andre pasienter med lungehinnekreft om latenstid. 

– Dette er en viktig sak for oss. Pappa var en sterk kar som var i usedvanlig god form, han jobbet som tannlege til han var 75 år og var på daglige langturer før han ble syk. Vi mener at han ble frarøvet 10 år av livet sitt fordi han ble utsatt for asbest for mange år siden. Pappa ville selv stille opp og fortelle sin historie, det rakk han dessverre ikke, derfor betyr det mye for oss å kunne bidra til å sette søkelys på asbest og latenstid, sier Eva Alexandra. 

–  Selv om selve erstatningen ikke tilsvarer mer enn knapt ett års full pensjon, noe som selvfølgelig er alt for lite, så handler det også om å få en bekreftelse på hva som var årsaken til kreften, samt at myndighetene – til en viss grad – tar ansvar. Når det er sagt mener vi det er skammelig at ikke arbeidsgiver stilles til ansvar – men det er en annen diskusjon, sier Thomas.